hverdagen

Dagen idag skriver seg inn i historien som en av de vanvittig meningsløse dagene, hvor formålet, ja hele programmet er satt, uten at man får så mye som delta en smule i planleggingen. Idag skal jeg nemlig vente.
Og det er jo det beste jeg vet i hele verden, så har virkelig sett frem til å sitte hjemme, i strålende sol og uvisshet, og vite at det morsomste tiltaket innenfor disse veggene er å brette klær. Jeg har, helt siden jeg ble informert om min rolle i denne dagen, gledet meg vilt og hemningsløst.

"Feieren kommer den (stemplet på:) 6. okt 2008, mellom 0800 og 1600. Eieren plikter å holde takstiger, bruer og andre adkomstmidler i orden og lett tilgjengelige. Steng luker, ventiler og spjeld slik at tilstøving unngås. Dekk gulv hvor feiing utføres. Rom hvor det er plassert feieluke skal være lett tilgjengelig, godt belyst og låst opp. VÆRFORBEHOLD"

Jada så neida. Enhver plan for denne dagen som eksisterte, og ekskluderte det å oppholde meg inne, har med andre ord falt i grus. Uten å fremstå som en sutreunge av en bitter klageproff, er ikke frågan her det faktum at jeg er den som må vente på vår mann i helsvart, men snarere den at jeg kjenner ekstrem misnøye hva angår hva vi godtar i hverdagen. Vi blir, av alskens offentlige instanser, kommandert rundt til å vente i enhver sammenheng. Og vi venter vi, uten å protestere. Det kommer jo tross alt noen å hjelper oss med pipa her. Jeg mener, de er jo her en gang mellom åtte og fire.
Jeg kunne tålt et par timer, såpass tålmodig og fleksibel er jeg. "Feieren kommer mellom 0800 og 1000". Okå, greit. Da leser jeg litt aviser på nett, tar meg en kopp te og kanskje til og med kliner til med en blings eller tre. Men når vi begynner å snakke om åtte timer, så må jeg innrømme at mitt avis-på-nett behov er dekket, jeg er mett og tissetrengt, og mest sannsynlig har jeg rukket å bygge meg opp en viss aggresjon, som jeg (seff) kommer til å gjemme bak et anstrengt smil idet jeg ønsker min gode venn feieren hjertlig velkommen, og viser vei gjennom luker, ventiler og spjeld rundt sånn 1557 i ettermiddag.
Det jeg prøver å si, som en av maurene i mengden, er at nå må vi stå sammen her. Jo fler, jo sterkere. Ikke la oss bli valset over av feiere, telenormedarbeidere, lånekasser og eplehus. Jeg er drita lei, merker jeg. Og klokka er bare 0950..